Hva er mobbing i barnehagen? Ulike definisjoner og perspektiver

Mobbing i barnehagen

I mitt forrige innlegg skrev jeg om Barnehagelovens kapittel VIII om barns rett til et trygt og psykososialt miljø. I denne loven er ordet "krenkelser" mye brukt, og mobbing beskrives som én av mange typer krenkelser.

"Mobbing" er et svært verdiladet ord, og vi har alle våre egne erfaringer, tanker, og tolkninger av dette ordet. Av den grunn kan vi støte på utfordringer når vi skal prøve å snakke om dette fenomenet i barnehagen, både mellom kollegaer, kollega-foreldre, og foreldre-foreldre. Derfor vil jeg prøve å kort presentere og kommentere et par ulike forståelser av dette begrepet, slik at både barnehageansatte og foreldre får et bedre grunnlag til å diskutere og bruke dette ordet i en barnehagekontekst.

Definisjoner

Først vil jeg legge fram en versjon av den mest etablerte og tradisjonelle mobbedefinisjonen innen mobbelitteraturen. Jeg kaller den "definisjon 1": 

«Mobbing er fysiske eller sosiale negative handlinger, som utføres gjentatte ganger over tid av en person eller flere sammen, og som rettes mot en som ikke kan forsvare seg i den aktuelle situasjonen» (Roland, 2014, s. 25)

Elementene er altså:

1. negative handlinger

2. gjentatt over tid

3. asymmetrisk maktforhold (mobbeofferet kan ikke forsvare seg)

En nyere definisjon, som nå blir mye brukt i ulike styringsdokumenter, lyder som følger:

«Mobbing av barn i barnehagen er handlinger fra voksne og/eller andre barn som krenker barnets opplevelse av å høre til og være en betydningsfull person for fellesskapet.» (Lund og Helgeland, 2020)

Denne kaller jeg "definisjon 2".

Her ser vi at elementene «over tid» og «asymmetrisk maktforhold» ikke lenger er relevante. Imidlertid er fokus på barnets subjektive opplevelse sentralt. Det er barnets opplevelse av å høre til og være en betydningsfull person, som betyr noe i denne forståelsen av mobbebegrepet

Styrker og svakheter med definisjonene

Hva som kan kalles mobbing vil med andre ord være avhengig av hvilken definisjon man bruker. Dette fører til utfordringer når vi skal kommunisere med hverandre. For dersom to mennesker bruker ordet mobbing, men mener forskjellige ting, er det ikke lett å skape felles forståelse. Kunnskap om begge disse definisjonene er derfor nyttig.

Tilhengere av definisjon 2 kritiserer definisjon 1 for å ikke ta hensyn til barnets subjektive opplevelse. De mener at det kan være skadelige handlinger mellom barn som ikke krever at handlingen er gjentatt over tid og et asymmetrisk maktforhold mellom partene. 

Tilhengere av definisjon 1 mener imidlertid at de har et mer objektivt og målbart verktøy i arbeidet med å identifisere og arbeide med mobbeproblematikk. 

Så hva gjør vi da?

Studier viser at foreldre og ansatte i gjennomsnitt er ganske enige i hva mobbing er, men at det er store individuelle variasjoner i hva man definerer som mobbing. 

Det er derfor det er så bra med en tydelig lovtekst å forholde oss til i situasjoner der vi er usikker på om barn har det bra i barnehagen. For vi trenger egentlig ikke være helt enige om mobbedefinisjonen.  Barnehagelovens kapittel VIII om barns rett til et trygt og psykososialt miljø sier nemlig at vi uansett skal ta barnets subjektive opplevelse på alvor, og undersøke saken nærmere der det er mistanke om at barnet ikke har det bra. 

Og der barnehagen finner bevis for at barnet ikke har det bra, uansett årsak, så skal det lages en tiltaksplan - uavhengig om barnet, barnehagevoksne eller forelderen mener det er mobbing eller ikke. Dette kan barnehageansatte og foreldre samles om, selv om de har uenigheter om mobbedefinisjonen. Noen ganger trenger barnet å styrke sitt psykososiale immunforsvar, for eksempel gjennom støtte og veiledning i å takle avslag på å bli med på lek(dersom det ikke skjer systematisk). Andre ganger må det jobbes på gruppenivå med å skape mer inkluderende samspillsformer. Listen med potensielle tiltak er lang, og må tilpasses den spesifikke situasjonen. 

Til slutt

Det er alltid de voksnes ansvar at barn i barnehagen har det bra. Alle barn gjør så godt de kan for å navigere i det sosiale nettverket som en barnehage utgjør, og alle ønsker å havne "innenfor" fellesskapet. Det kan være ulike fellesskap på forskjellige nivåer. Der vi ser barn aktivt og intensjonelt plage andre barn er det lett å tenke at det er noe ondt eller antisosialt som ligger "inni" disse barna. Men en annen måte å tenke på det er at disse negative aktivitetene ofte fyller en sosial funksjon - nemlig at de skaper større samhold og "innenforskap" hos de som utøver plagingen. 

Dette skriver jeg ikke for å rettferdiggjøre disse handlingene, men for å minne oss på at dette også er barn som gjør så godt de kan, og bruker metoder de selv erfarer at virker for å oppnå sosial tilhørighet. Det blir vår oppgave som voksne i barnehagen å erstatte disse negative handlingene med andre prososiale strategier som gjør at barna opplever fellesskap uten at det går utover andre.

Skrevet av: Mads Schwencke, pedagogisk leder, revegruppa