Konflikthåndtering

Konflikthåndtering i barnehagen

At det er mye konflikter i barnehagen er ikke til å stikke under en stol! Men her hos oss forsøker vi å se på konflikter som muligheter til utvikling av sosial kompetanse, heller enn noe uønsket som vi må rydde opp i så fort som mulig. Sosial kompetanse handler blant annet om empati, rolletaking, prososial atferd, selvhevdelse og selvkontroll (Kari Lamer). Dette er egenskaper som virkelig får trent seg i en konfliktsituasjon som blir tatt på alvor, med tid og rom for å utforske situasjonen.

                                            

Denne innstillingen får store konsekvenser for voksenrollen i møte med konfliktene. 

En stereotyp beskrivelse av håndteringen av en konfliktsituasjon kan være som følger: 

Kari slår Per, og Per går gråtende til en voksen og forteller at Kari slo. Voksen går bort til Kari og sier at hun må si unnskyld til Per, og at det ikke er lov å slå. Den voksen sier dette på en streng måte, "ovenfra ned". 

I følge Rammeplanen (s. 23) skal personalet blant annet:

• støtte barna i å ta andres perspektiv, se en sak fra flere synsvinkler og reflektere over egne og andres følelser, opplevelser og meninger 
• støtte barna i å sette egne grenser, respektere andres grenser og finne løsninger i konfliktsituasjoner 
• forebygge, stoppe og følge opp diskriminering, utestenging, mobbing, krenkelser og uheldige samspillsmønstre

Når vi kobler dette opp mot den fiktive praksisfortellingen over ser vi at håndteringen av konflikten ikke er optimal. I en slik situasjon har den voksne gode muligheter til å hjelpe begge barna med å ta den andres perspektiv, og reflektere over egne og andres følelser og opplevelser. Det er også vanskelig å se hvordan den voksne støtter barna i løsningen av fremtidige konfliktsituasjoner. For at denne læringen og utviklingen skal skje er det viktig at den voksne tar seg god tid, og ikke dømmer situasjonen. Med en åpen, nysgjerrig og ikke-dømmende holdning kan den voksne gå inn i situasjonen og gi rom for at både Per og Kari får god tid til selv å forklare hvordan de opplevde situasjonen og det som skjedde. 

Den voksnes mål må ikke være å komme fram til en konklusjon om "skyld", men heller ha et mål om at Per og Kari forstår litt mer av situasjonen og den andres perspektiv. Når også Kari føler seg sett og anerkjent vil hun sannsynligvis være mer mottakelig for at den voksne sammen med barna kan undersøke andre handlingsalternativer, som man kan gjøre istedenfor å slå. For grunnene til at Kari slo kan være så mange, og kanskje var det "siste utvei" for at Kari kunne beskytte sine egne grenser? 

Den norske barnehageprofessoren Berit Bae etablerte begrepet anerkjennelse som sentralt i den voksnes relasjonskompetanse. Dette handler om at den voksne må ta barnets subjektive opplevelse på alvor, slik at barnet får eie sin egen følelse og tolkning av situasjonen. Det er viktig at den voksne anerkjenner både Per og Karis perspektiv, selv om empatien vår fort tar side med den som gråter. Dette er altså et eksempel der empatien vår kan jobbe imot oss - ved at den lett får oss til å ta side i en konflikt. Det er da det er viktig å ha et profesjonelt grunnlag i bunn, slik at vi tar oss selv i denne tilbøyeligheten, og inntar en ikke-dømmende tilnærming til situasjonen.

En stor andel av konfliktene i barnehagen handler om at to eller flere barn krangler om en konkret. Altså en leke, en sykkel, en huske, eller noe annet fysisk. Når disse konfliktene oppstår blir det fort mye følelser i spill, og det kan raskt eskalere til en fysisk konflikt med dytting, slag eller klyping. Da er det den voksnes jobb å stoppe den fysiske delen av konflikten så fort som mulig, slik at ingen får vondt. Deretter ser vi gang på gang at ved å ta oss god tid så løser mye seg selv. Kanskje var det en lik leke som lå i nærheten? Kanskje gikk det an å huske sammen? Målet vårt er at barna på sikt skal klare å løse konfliktene som oppstår på egenhånd. Derfor må vi gi dem verktøy for å klare dette. For eksempel: "Er den leken ledig?" Hvis ikke: "Kan jeg få den etter deg"? Fra å være en helt fastlåst situasjon ser vi ofte at barna vil dele tingene sine når de blir spurt på en slik måte. Og da stråler det også glede fra det barnet som deler! Noen ganger får man det ikke som man vil, men da er igjen oppgaven vår som voksne å utfordre barnet: "Hva kan vi leke med istedenfor den bilen?", eller "vil du bli med å bygge lego med meg og Marit isteden?".

Det samme kan gjelde der noen vil være med på leken. For eksempel at Per og Kari leker en lek, og Pål vil være med. Per og Kari sier nei, og går vekk fra Pål. Pål kommer gråtende til den voksne og forteller at han ikke får være med på leken. Noen barnehager har en regel om at "alle skal få være med på leken". Dette er kanskje logisk, siden det tross alt står i rammeplanen og barnehageloven at barnehagen skal forebygge og stoppe utestengning? Et annet perspektiv er imidlertid at barn har rett til å beskytte leken sin. Det er ikke alle leker som passer til å ha tre deltakere. Og når et leketema er etablert vet vi fra forskning at selv kompetente og populære lekere sliter med å komme inn i leken. 

Det er ikke skadelig for barn å av og til ikke få bli med på andres lek. Å av og til bli utestengt fra lek er noe barn kommer til å oppleve hele sin barndom og ungdomstid, uansett hvor mange regler vi voksne lager. Derfor mener jeg det er viktig å verne om barnas lek, og gi barn verktøy for å takle avslagene. Vi må "Gjøre barna klare for veien, og ikke veien klar for barna". 

Den voksne kan alltids hjelpe til med å undersøke muligheten for nye roller i den pågående leken, eller på andre måter gjøre barnet mer attraktiv som lekepartner, feks. ved å leke sammen med det og imitere de andre barnas lek. Men noen ganger går ikke dette heller. Da kan vi si: "Jeg forstår at du ville leke med Per og Kari, men nå virker det som de har en lek der de bare vil være to. Er det noen andre du kan leke med istedenfor?" Vi kan være til stede for Pål uten å løse alt for han, men heller finne handlingsalternativer.

Når utestengningen blir systematisk og over tid, da er det imidlertid noe annet. Og det skal jeg skrive mer om i neste blogginnlegg, som handler om mobbing i barnehagen, og hva som er forskjellene på konflikt og mobbing.

-Mads